Min historie 

Brutalt for mamma!

Jeg var bare så vidt et år, når jeg følte meg dårlig og mamma skjønte ikke helt hvorfor.

Etter flere prøver fant de til slutt ut at det var leukemi, altså blodkreft.

Det var et sjokk for mamma og alle rundt oss, jeg som var så liten og glad i mammaen min på alle måter, så skulle dette skje.

Det positive i dette er at mamma ble mentalt sterk underveis og etterpå, det var i denne frykten og smerten at vekst ble skapt

Jeg trosset alle odds!

Jeg kom meg tilbake til livet tilslutt, etter mye om og men en stund. 

Men jeg fikk også med meg endel mentalt fra den tiden, som jeg måtte tørre å kjenne på, selv om jeg ikke alltid hadde lyst.

Dagene ble lysere, bedre, og jeg ble glad i den hverdagen jeg hadde ute på bygda.

En trygg og god oppvekst!

En oppvekst der jeg hadde en trygg og god familie, gode venner og sunne aktiviteter rundt meg.

Jeg var gal etter fotball, langrenn, bading og litt mindre glad i å legge meg tidlig, sovne uten å ha sagt unnskyld om jeg hadde gjort noe galt, eller å være helt i eget selskap.

Jeg likte best at det var litt som skjedde, at jeg kunne ha det gøy med venner og ikke minst slippe å gå glipp av noe jeg trodde var viktig.

Forholdet til mine besteforeldre var veldig bra, selv om jeg også skulle være ute og få med meg alt mulig annet. Men de var gode å ha, og gode med meg alltid.

Ulykken!

Jeg husker jeg besøkte mormor og morfar mye i Sverige, når de bodde der, men som jeg savnet de i hverdagen hjemme.

Jeg og mamma kjørte faktisk 14 timer på en dag, for å komme dit, men det var verdt det, og vi koste oss alltid med de.

Det var endelig siste dagen deres i Sverige, de skulle flytte hjem igjen i huset sitt, det var en glede for meg og familien.

Alle møbler og ting og tang var sendt hjem med flyttebilen, alt sto klart i huset, til å pakkes ut.

Da var det siste dag, og mormor og morfar skulle fikse endel praktisk med bilen de hadde, som var svensk, slik at den kunne tas med til norge.

Denne dagen ble en mye verre dag so snudde alt på hode, de krasjet, når de skulle ut på hovedveien, det var helt tragisk og veldig synd at den fine hjemkomsten ikke ble slik alle håpte på.

Men det skal sies, etter lang tid med rehabilitering og mye styr for de stakkar, så kom de seg endelig på beina igjen, selv om de ble noe redusert etter dette.